SRI LANKA
Vi har vært så heldige å få være med på en
rundreise med Marys Venner på Sri Lanka.
Vi må bare starte med å si hit skal vi igjen.
Turen var opprinnelig laget for at vi skulle
besøke barnehjem som drives og eller støttes av Marys Venner.
Vi ble møtt på flyplassen av Sri Lankas leder
for Marys Venner Inge og hennes team. Vi
ble møtt med vakre blomsterkranser og varm velkomst av et team som fulgte oss,
passet godt på oss og ikke viste hva godt de skulle gjøre for at vårt opphold
skulle bli best mulig. De fulgte oss natt og dag og det ble en tårevåt avskjed
på flyplassen når vi til slutt reiste hjem igjen.
Marys venner hadde laget en flott tur slik av vi fikk oppleve mye natur og kultur, vi fikk se og møte
mennesker som levde i den største nød, vi fikk se hvordan folk levde og
arbeidet og vi fikk møte hundrevis av barn som hadde opplevd så grusomme ting
at vi knapt kan forstille oss hvor ille de egentlig hadde hatt det.
Vi fikk mange historier underveis, 4 søstre var forsøkt forgiftet av sin egen mor, 4 andre søstre fra 3 – 12 år var etterlatt på gaten, da moren ikke lenger klarte å skaffe dem mat. Mange av barna hadde opplevd å se sine egne foreldre blitt drept rett foran øynene dem. Mange av barna var utsatt for grusomme handlinger som overgrep og vold. Noen hadde mistet språket av sjokk og sorg da de ankom barnehjemmene, andre hadde skader av forskjellige art som resultat av mishandling, overgrep eller rett og slett omsorgsvikt.
Vi fikk mange historier underveis, 4 søstre var forsøkt forgiftet av sin egen mor, 4 andre søstre fra 3 – 12 år var etterlatt på gaten, da moren ikke lenger klarte å skaffe dem mat. Mange av barna hadde opplevd å se sine egne foreldre blitt drept rett foran øynene dem. Mange av barna var utsatt for grusomme handlinger som overgrep og vold. Noen hadde mistet språket av sjokk og sorg da de ankom barnehjemmene, andre hadde skader av forskjellige art som resultat av mishandling, overgrep eller rett og slett omsorgsvikt.
Vi ble fadder for en liten jente på 4 år som
hadde vært på barnehjemmet litt under et år. Hun var 3 år da hun ble funnet
sammen med søstrene sine, hun var den minste av dem. Moren hadde satt dem på gaten. Hun hadde ikke noe språk
og hun kunne ikke gå da hun kom. Vi møtte henne 10 måneder senere, da hadde
søster på barnehjemmet sørget for at hun hadde fått behandling og hjelp med
kroppen og en vridd fot, så nå hun løp rund sammen med alle de andre barna og
kalte meg for ”anti” ” anti” ”tante, tante , og ville holde meg i hånden hele
tiden. Hun snakket ikke engelsk, men hun kommuniserte med de andre barna på sitt
eget språk og de større jentene oversatte, så det var klart at hun både forstod
språket og gjorde seg forstått nå.
Dette var hjerteskjærende og fantastisk å få
oppleve på engang.
At disse barna som hadde opplevd så mye
grusomt kunne løpe glade, lekende og frie rundt og føle seg så trygge at de
ville leie oss fremmende, sitte på et fang og til og med gi oss klemmer var helt
uforståelig.
Og vi som var så heldige å få oppleve dette,
vi opplevde samtidig at verden er liten og at kjærlighet, tilstedeværelse og
vennlighet kan bety så utrolig mye. Vi glemte helt oss selv og våre liv en
liten stund, der vi kunne få lov til å være helt til stede for disse barna. Vi
levde akkurat her og nå, og var helt og
fult til stede i disse øyeblikkene. Vi kunne ikke annet.
Å få presanger var stort, men mange av barna hadde aldri fått en presang før og viste ikke at en slik pakke skulle pakkes opp, at gaven egentlig var inni. Noen gikk rundt og bar på presangen uåpnet hele tiden.
Vi besøkte mange barnehjem på veien. Rytmen var stort sett den sammen. Barna stod pent oppstilt og ventet når bussen kom. Alle var så rene og pene i sine peneste kjoler og som regel barbente. De hadde laget gaver til oss som de stolte gikk modig rundt og delte ut til oss hvite, helt fremmede mennesker som kom for å besøke dem. De løp nesten mot oss for å finne en de kunne holde i hånden og leie rundt. Ofte fikk vi både 2 og 3 vi måtte leie, snakke med og bli vist rundt av. Vi fikk servering av kaker og te og de underholdt oss med danser og annet de hadde øvet inn til vi skulle komme. Dette var virkelig en festdag.
De litt større jentene var som oftest flinke til å snakke engelsk og vi fikk vite hva de fikk å spise, når og hvor de gikk på skolen, hva de likte og hva de skulle bli og studere når de ble eldre. Mange av jentene i 14, 15 års alderen var alt tydelig på at de skulle studere for å bli sykepleiere, flere ville bli advokat, noen drive med regnskap. Her var målet å lære noe og få seg en jobb. Study var målet, lære og bli noe. De var håpefulle og målbeviste, langt mer enn mange av våre ungdommer på 20 – 25 år Her handlet det om å ta sin egen skjebne i sine egne hender. Dette virket det som om disse flotte jentene var tydelig klar over.
Vi besøkte mange barnehjem på veien. Rytmen var stort sett den sammen. Barna stod pent oppstilt og ventet når bussen kom. Alle var så rene og pene i sine peneste kjoler og som regel barbente. De hadde laget gaver til oss som de stolte gikk modig rundt og delte ut til oss hvite, helt fremmede mennesker som kom for å besøke dem. De løp nesten mot oss for å finne en de kunne holde i hånden og leie rundt. Ofte fikk vi både 2 og 3 vi måtte leie, snakke med og bli vist rundt av. Vi fikk servering av kaker og te og de underholdt oss med danser og annet de hadde øvet inn til vi skulle komme. Dette var virkelig en festdag.
De litt større jentene var som oftest flinke til å snakke engelsk og vi fikk vite hva de fikk å spise, når og hvor de gikk på skolen, hva de likte og hva de skulle bli og studere når de ble eldre. Mange av jentene i 14, 15 års alderen var alt tydelig på at de skulle studere for å bli sykepleiere, flere ville bli advokat, noen drive med regnskap. Her var målet å lære noe og få seg en jobb. Study var målet, lære og bli noe. De var håpefulle og målbeviste, langt mer enn mange av våre ungdommer på 20 – 25 år Her handlet det om å ta sin egen skjebne i sine egne hender. Dette virket det som om disse flotte jentene var tydelig klar over.
På barnehjemmene står de opp kl 05.00, spiste
og gikk i kirken før de startet opp på skolen kl 07.00 noen i ”convent” klosteret
der de bodde eller på andre skoler som lå i nærheten. Der var de til kl
13.00. På skolen fikk det et måltid mat som oftest ris med grønnsaker til. Når
de kom hjem var det plikter og study som opptok resten av dagen.
Alle barna måtte vaske sine egne klær. Selv de
minste. Det foregikk som oftes i et stort oppmurt kar som ofte stod utendørs da
det regnet mye og dermed gav dem gratis vann. Dette vannet kunne nok stå i
mange dager, kanskje uker, så hvordan de alle kunne se så rene og pene ut hele
tiden, kan ikke jeg forstå, for vannet i kummene så ut som om det var godt
brukt.
Barna hadde skoleuniformer som de brukte på
skolen, pen tøy til helg og helligdager
eller når det var fest og det kom gjester, ellers hadde et antrekk eller 2 til.
Alle jentene hadde sitt eget klesskap til klær og personlige eiendeler. De fleste
skapene var på str 30 x 30 cm og rundt 50 – 60 cm høye, her var alt de eide og
hadde. Disse skapene stod som regel i et eget rom i tilknytning til sovesalene.
På sovesalene var det fra 20 senger og oppover til 40, 50 senger, de stod på
rekke og rad og var alle pent oppredd, alle hadde sin egen myggnetting, og noen
hadde en kosebamse som satt mitt i sengen. På mange av conventene bodde søster
på samme sal som barna. Noen steder sov søster i et lite rom i tilknytning til
sovesalen, med kun et teppe til å trekke for døråpning.
På den siste skolen vi besøkte der var det en
søster og 70 barn. Disse tok hun vare på alene. Jeg har to barn og til tider
har jeg tenkt at det var mer enn nok å passe på og følge opp. Her var det nok
slik at jo eldre jentene var, jo mer plikter fikk de, men at disse barna ble
sett og tatt vare på er jeg overhode ikke i tvil om.
Disse søstrene var der 24 timer i døgnet 7 dager i uka, hele tiden med hele seg. Jeg må bare bøye hodet i respekt for disse damene som setter seg selv helt til side for å hjelpe disse barna. Disse barna får virkelig hjelp.
Disse søstrene var der 24 timer i døgnet 7 dager i uka, hele tiden med hele seg. Jeg må bare bøye hodet i respekt for disse damene som setter seg selv helt til side for å hjelpe disse barna. Disse barna får virkelig hjelp.
Jeg må si at jeg er ydmyk og veldig takknemlig
for å ha opplevd dette.
Det setter våre liv i et stort perspektiv og gir livet og tankene om våre liv en helt ny mening. I våre hverdager sliter vi med bekymringer om tid og materielle ting. Penger nok til ditt, tid nok til datt. Vi har ingen ide om hvordan mennesker kjemper bare skaffe seg et måltid om dagen. Vi fråtser i mat og liker ditt og ikke datt, på Sri Lanka er mange utrolig takknemlig om de kan få en tallerken med ris om dagen.
Det setter våre liv i et stort perspektiv og gir livet og tankene om våre liv en helt ny mening. I våre hverdager sliter vi med bekymringer om tid og materielle ting. Penger nok til ditt, tid nok til datt. Vi har ingen ide om hvordan mennesker kjemper bare skaffe seg et måltid om dagen. Vi fråtser i mat og liker ditt og ikke datt, på Sri Lanka er mange utrolig takknemlig om de kan få en tallerken med ris om dagen.
Vi tar det som en selvfølge at vi kan legge
oss i en seng med rent sengetøy, ta en dusj, kunne låse døra når vi legger oss,
ha et hjem og spise mat hver dag. Inni oss et sted vet vi vel kanskje at dette
ikke er gitt for alle, men vi har ingen ide’ om hvordan det virkelig er, før vi
har sett det med egne øyne. Vi har sett utrolig mye fattigdom. Folk på gata
uten armer og ben, folk som ikke har annet enn klærne de har på seg. Folk som
lever i et blikkskur uten tak og dører. Vi har bare sett en bitte liten bit,
men inntrykkene er enorme og vi må bare dele dette med dere andre.
Så folkens det er bare å begynne å takke.
Takke for alt vi har, for alt vi får oppleve, for at vi er friske, for at vi
har familie og venner, for at det er en selvfølge å få gå på skole, for at vi
får mat hver dag, for å ha en jobb. Vi har så utrolig mye å takke for, ting vi
hver dag tar som en selvfølge.
Jeg fortalte om barnas skap på 30 x 30 cm ,
ca. 50 cm høye. (Hvilke klær og eiendeler ville du beholde til å fylle ditt
lille skap om dette var deg og hvor mange andre skap kunne du fylle med det
alle de klærne og alle de tingene du ikke lenger kunne ha? En liten tankevekker
for oss fra velferds Norge som har så utrolig mye, ting vi ikke bruker eller
ting vi ikke engang vet vi har.)
For 240 kr i måneden kan du være med å redde
et barn. For dette beløpet får dette barnet, mat, klær og ting det trenger for
å overleve. En av damene som var med oss hadde vært fadder lenge og fikk se
regnskap fra søster over barnets konto. Der var der oversikt over alle
månedlige beløp og uttak som var gjort til klær og sko, det stod en god sum igjen
som dette barnet vill ha når hun i 18 års alderen flytter ut av coonventet. Målet
er hjelpe disse barna videre ut i verden.
Jeg kan med fordel anbefale deg å bli med som
fadder for en av Barna til Marys Venner. Vi har virkelig fått sett hvor mye det
betyr for disse barna. Disse barna får virkelig hjelp og har de har håp og drømmer om en fremtid. og de får hjelp til å komme seg videre, med utdannelse og jobber.
Bli med å hjelp et barn.
Hva må du ofre om du gir bort 240,- i måneden??
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar