med Marys venner på

SRI  LANKA

Vi har vært så heldige å få være med på en rundreise med Marys Venner på Sri Lanka.

Vi må bare starte med å si hit skal vi igjen.

Turen var opprinnelig laget for at vi skulle besøke barnehjem som drives og eller støttes av Marys Venner. Turen ble ledet av Helge Børresen, president i Marys Venner. Helge har et stort og inspirerende engasjement i drift og oppfølging av barnehjemmene. Han har alltid tid til å snakke med barna og høre deres historie som han videreformidler til alle som vil høre. Turen ville ikke vært det samme uten hans store engasjement. Vi takker Helge og Marys Venner for en fantastisk tur. 

Vi ble møtt på flyplassen av Sri Lankas leder for Marys Venner Inge og hennes team. Vi ble møtt med vakre blomsterkranser og varm velkomst av et team som fulgte oss, passet godt på oss og ikke viste hva godt de skulle gjøre for at vårt opphold skulle bli best mulig. De fulgte oss natt og dag og det ble en tårevåt avskjed på flyplassen når vi til slutt reiste hjem igjen.

Marys venner hadde laget en flott tur slik av vi fikk oppleve mye natur og kultur, vi fikk se og møte mennesker som levde i den største nød, vi fikk se hvordan folk levde og arbeidet og vi fikk møte hundrevis av barn som hadde opplevd så grusomme ting at vi knapt kan forstille oss hvor ille de egentlig hadde hatt det. 


Vi fikk mange historier underveis, 4 søstre var forsøkt forgiftet av sin egen mor, 4 andre søstre fra 3 – 12 år var etterlatt på gaten, da moren ikke lenger klarte å skaffe dem mat. Mange av barna hadde opplevd å se sine egne foreldre blitt drept rett foran øynene dem. Mange av barna var utsatt for grusomme handlinger som overgrep og vold. Noen hadde mistet språket av sjokk og sorg da de ankom barnehjemmene, andre hadde skader av forskjellige art som resultat av mishandling, overgrep eller rett og slett omsorgsvikt.

Vi ble fadder for en liten jente på 4 år som hadde vært på barnehjemmet litt under et år. Hun var 3 år da hun ble funnet sammen med søstrene sine, hun var den minste av dem. Moren hadde satt dem på gaten. Hun hadde ikke noe språk og hun kunne ikke gå da hun kom. Vi møtte henne 10 måneder senere, da hadde søster på barnehjemmet sørget for at hun hadde fått behandling og hjelp med kroppen og en vridd fot, så nå hun løp rund sammen med alle de andre barna og kalte meg for ”anti” ” anti”  ”tante,  tante , og ville holde meg i hånden hele tiden. Hun snakket ikke engelsk, men hun kommuniserte med de andre barna på sitt eget språk og de større jentene oversatte, så det var klart at hun både forstod språket og gjorde seg forstått nå.

Dette var hjerteskjærende og fantastisk å få oppleve på engang.

At disse barna som hadde opplevd så mye grusomt kunne løpe glade, lekende og frie rundt og føle seg så trygge at de ville leie oss fremmende, sitte på et fang og til og med gi oss klemmer var helt uforståelig.

Og vi som var så heldige å få oppleve dette, vi opplevde samtidig at verden er liten og at kjærlighet, tilstedeværelse og vennlighet kan bety så utrolig mye. Vi glemte helt oss selv og våre liv en liten stund, der vi kunne få lov til å være helt til stede for disse barna. Vi levde akkurat her og nå,  og var helt og fult til stede i disse øyeblikkene. Vi kunne ikke annet.

Å få presanger var stort, men mange av barna hadde aldri fått en presang før og viste ikke at en slik pakke skulle pakkes opp, at gaven egentlig var inni. Noen gikk rundt og bar på presangen uåpnet hele tiden. 

Vi besøkte mange barnehjem på veien. Rytmen var stort sett den sammen. Barna stod pent oppstilt og ventet når bussen kom. Alle var så rene og pene i sine peneste kjoler og som regel barbente. De hadde laget gaver til oss som de stolte gikk modig rundt og delte ut til oss hvite, helt fremmede mennesker som kom for å besøke dem. De løp nesten mot oss for å finne en de kunne holde i hånden og leie rundt. Ofte fikk vi både 2 og 3 vi måtte leie, snakke med og bli vist rundt av. Vi fikk servering av kaker og te og de underholdt oss med danser og annet de hadde øvet inn til vi skulle komme. Dette var virkelig en festdag. 

De litt større jentene var som oftest flinke til å snakke engelsk og vi fikk vite hva de fikk å spise, når og hvor de gikk på skolen, hva de likte og hva de skulle bli og studere når de ble eldre. Mange av jentene i 14, 15 års alderen var alt tydelig på at de skulle studere for å bli sykepleiere, flere ville bli advokat, noen drive med regnskap. Her var målet å lære noe og få seg en jobb.  Study var målet, lære og bli noe. De var håpefulle og målbeviste, langt mer enn mange av våre ungdommer på 20 – 25 år   Her handlet det om å ta sin egen skjebne i sine egne hender. Dette virket det som om disse flotte jentene var tydelig klar over.

På barnehjemmene står de opp kl 05.00, spiste og gikk i kirken før de startet opp på skolen kl 07.00 noen i ”convent”  klosteret  der de bodde eller på andre skoler som lå i nærheten. Der var de til kl 13.00. På skolen fikk det et måltid mat som oftest ris med grønnsaker til. Når de kom hjem var det plikter og study som opptok resten av dagen.

Alle barna måtte vaske sine egne klær. Selv de minste. Det foregikk som oftes i et stort oppmurt kar som ofte stod utendørs da det regnet mye og dermed gav dem gratis vann. Dette vannet kunne nok stå i mange dager, kanskje uker, så hvordan de alle kunne se så rene og pene ut hele tiden, kan ikke jeg forstå, for vannet i kummene så ut som om det var godt brukt.

Barna hadde skoleuniformer som de brukte på skolen, pen tøy til helg og  helligdager eller når det var fest og det kom gjester, ellers hadde et antrekk eller 2 til. Alle jentene hadde sitt eget klesskap til klær og personlige eiendeler. De fleste skapene var på str 30 x 30 cm og rundt 50 – 60 cm høye, her var alt de eide og hadde. Disse skapene stod som regel i et eget rom i tilknytning til sovesalene. På sovesalene var det fra 20 senger og oppover til 40, 50 senger, de stod på rekke og rad og var alle pent oppredd, alle hadde sin egen myggnetting, og noen hadde en kosebamse som satt mitt i sengen. På mange av conventene bodde søster på samme sal som barna. Noen steder sov søster i et lite rom i tilknytning til sovesalen, med kun et teppe til å trekke for døråpning.

På den siste skolen vi besøkte der var det en søster og 70 barn. Disse tok hun vare på alene. Jeg har to barn og til tider har jeg tenkt at det var mer enn nok å passe på og følge opp. Her var det nok slik at jo eldre jentene var, jo mer plikter fikk de, men at disse barna ble sett og tatt vare på er jeg overhode ikke i tvil om. 
Disse søstrene var der 24 timer i døgnet 7 dager i uka, hele tiden med hele seg. Jeg må bare bøye hodet i respekt for disse damene som setter seg selv helt til side for å hjelpe disse barna. Disse barna får virkelig hjelp.

Jeg må si at jeg er ydmyk og veldig takknemlig for å ha opplevd dette. 
Det setter våre liv i et stort perspektiv og gir livet og tankene om våre liv en helt ny mening. I våre hverdager sliter vi med bekymringer om tid og materielle ting. Penger nok til ditt, tid nok til datt. Vi har ingen ide om hvordan mennesker kjemper bare skaffe seg et måltid om dagen. Vi fråtser i mat og liker ditt og ikke datt, på Sri Lanka er mange utrolig takknemlig om de kan få en tallerken med ris om dagen.

Vi tar det som en selvfølge at vi kan legge oss i en seng med rent sengetøy, ta en dusj, kunne låse døra når vi legger oss, ha et hjem og spise mat hver dag. Inni oss et sted vet vi vel kanskje at dette ikke er gitt for alle, men vi har ingen ide’ om hvordan det virkelig er, før vi har sett det med egne øyne. Vi har sett utrolig mye fattigdom. Folk på gata uten armer og ben, folk som ikke har annet enn klærne de har på seg. Folk som lever i et blikkskur uten tak og dører. Vi har bare sett en bitte liten bit, men inntrykkene er enorme og vi må bare dele dette med dere andre.

Så folkens det er bare å begynne å takke. Takke for alt vi har, for alt vi får oppleve, for at vi er friske, for at vi har familie og venner, for at det er en selvfølge å få gå på skole, for at vi får mat hver dag, for å ha en jobb. Vi har så utrolig mye å takke for, ting vi hver dag tar som en selvfølge.

Jeg fortalte om barnas skap på 30 x 30 cm , ca. 50 cm høye. (Hvilke klær og eiendeler ville du beholde til å fylle ditt lille skap om dette var deg og hvor mange andre skap kunne du fylle med det alle de klærne og alle de tingene du ikke lenger kunne ha? En liten tankevekker for oss fra velferds Norge som har så utrolig mye, ting vi ikke bruker eller ting vi ikke engang vet vi har.)

For 240 kr i måneden kan du være med å redde et barn. For dette beløpet får dette barnet, mat, klær og ting det trenger for å overleve. En av damene som var med oss hadde vært fadder lenge og fikk se regnskap fra søster over barnets konto. Der var der oversikt over alle månedlige beløp og uttak som var gjort til klær og sko, det stod en god sum igjen som dette barnet vill ha når hun i 18 års alderen flytter ut av coonventet. Målet er hjelpe disse barna videre ut i verden.

Jeg kan med fordel anbefale deg å bli med som fadder for en av Barna til Marys Venner. Vi har virkelig fått sett hvor mye det betyr for disse barna. Disse barna får virkelig hjelp og har de har håp og drømmer om en fremtid. og de får hjelp til å komme seg videre, med utdannelse og jobber.

Bli med å hjelp et barn. 

Hva må du ofre om du gir bort 240,- i måneden??

http://www.marysvenner.no/

Landet der fattigdom og glede går hånd i hånd.

Etter å ha besøkt dette vakre, men fattige landet, er vi helt sikre på at vi må tilbake hit, ikke bare en, men mange ganger. 

Vi fikk oppleve vakker natur og en annerledes og spennende kultur, vi fikk møte mennesker som levde i den største nød, vi fikk se hvordan folk levde og arbeidet og vi fikk møte hundrevis av barn som hadde opplevd så grusomme ting at vi knapt kan forstille oss hvor ille de egentlig hadde hatt det. 

Vi møtte mennesker som til tross for sin meget enkle livsførsel så veldig glade og harmoniske ut. Menneskene virker tillitsfulle og ser ut til å ha respekt for hverandre og forskjellene som tydelig er der. Både når det gjelder religion og andre kulturelle forskjeller og sosiale forskjeller, ser det ut til at de behandler hverandre med respekt. 



Vi kunne i det ene øyeblikket passere det mest falleferdige skuret for så å se at naboen bor i en flott bolig med gjerder rundt, med helt tak, dører og vinduer som kan lukkes og låses, hus med gardiner i vinduene og en ny flott bil i hagen. Mens skurene vi passerer ofte ikke har et helt tak engang.Vi kunne sa at de prøvde å tette dårlige tak med plast, papp og gamle filler. Da det mange steder ofte kommer en skikkelig regnskur i løpet av dagen, så vi at for mange var dette et problem. 

Helt vanlig måte å tørke klærne på er å henge dem på buskene eller legge dem på taket som her. 

Det kryr av tukk tukk, motorsykler, mopeder og sykler overalt.  De lkale bussene er en kapittel for seg, folk kaster seg på i fart og de er så full at noen ofte henger utenpå for å få plass. Det er ikk uvanlig å se en familie på 4 på en skuter. Far kjører med en liten 2 åring på styret, mor sitter bak med en liten baby hengende over armen. Det er få som har hjelmer slik vi er vant til. Tukk tukk brukes som taxi, som familebil og til å frakt ting i. Det finnes også en godel nye biler og mange lastebiler i herlige fargekombinasjoner.

Naturen er storslått fra det høyeste fjellet på ca. 2500 moh. til lange vakre sandstrender der bølgene slår over varm lys sand og vannet knapt føles kaldt mot kroppen når du kaster deg ut i bølgene. 

Te

Når du drar nordover og opp i fjellene er det te, te og atter te så langt du kan se. Fascinerende landskap, grønt, frodig og vakkert. 

I ulendt og bratt terreng kan du se hundrevis av te plukkere klatre opp og ned skråninger mens de bærere store sekker på ryggen.

Det hvite du ser på bildet er de hvite sekkene arbeiderne har på ryggen, nesten større enn dem selv.

Tebusker vokser tett i tett over alt.

Te er en av øyas største næringskilder. Sri Lanka er en av de landene i verden som produsere mest te.
Vi fikk omvisning på en stor teplantasje. Der arbeidet de ansatte i 8 timer om dagen, de måtte plukke 16 kg te hver dag for å få lønnen som var på 650 rupi om dagen. Det tilsvarer ca. 35 kroner pr dag. 
Damen som viste oss omkring fortalte at hun var heldig fordi hun kunne snakke bra engelsk og fikk arbeide som guide. Hun hadde samme lønn som de andre, men litt lettere arbeid. Moren hennes arbeidet fortsatt som teplukker til tross for alderen. Her var det ikke mange jobbene å velge bland, så de var glad for det arbeidet de fikk og fant seg dermed i den alt for lave lønnen. Her var det stor fattigdom.

Vi fikk omvisning rundt på fabrikken og så hvordan de sorterte, tørket og laget te. Dette var en forholdsvis stor fabrikk og det var mange store maskiner som ble drevet ved hjelp av manuell hjelp. Arbeiderne som jobbet her, hadde forferdelige arbeidsforhold. Det var mange farlige oppgaver med maskiner som lett kunne skade dem, mye bråk og støy av maskinene og forferdelig varmt. Vi synes nok også at noen av arbeiderne var vel unge til å arbeide på en slik fabrikk i 8 timer om dagen, Guiden fortalte at støvet som ble igjen etter at te'en var sortert kunne arbeiderne få. Den var ikke god, men det var den teen de hadde, de hadde ikke råd til å kjøpe ordentlig te.

Foruten te er det god grobunn for grønnsaker i fjellene, særlig gulrøtter, purre og salat som vokser villig i små parseller. 




I fjellet er temperaturen som en god engelsk sommer året rundt, det er frodig og grønt overalt og tearbeiderne klarer kanskje og dyrke litt grønnsaker den ene dagen i uken de har fri fra jobb. 

I både i byene og i fjellet går det kuer rundt omkring. I fjellet så vi også endel hester som så ut til å gå vilt omkring.

Løs hunder finnes over hele øya, men de virker fredelige og harmløse. Vi så ikke noen som virket sinte eller var i slagsmål til tross for at det var mange av dem overalt hvor vi var. 

Elefantene 

Og Elefantene var en stor opplevelse. At disse enorme skapningen finner seg i å la menneskene styre dem, er for oss ufattelig. 

Mor og barn koser seg i elva. 
Det var omtrent 70 elefanter her og ca 20 av dem var født på stedet. De virket rolige og godt vant til mennesker. 

Elefantene ble  fulgt gjennom gaten ned til elva en gang om dagen for å bade. Vi møtte dem midt i gata på vei hjem igjen. Det var spennende, de var veldig store og så nærme at vi kunne tatt på dem. Alle som arbeidet i denne gate gløttet knapt på øynene så de var nok veldig trygge på at alt gikk bra. Her en stor flokk med gutte elefanter på vei hjem fra dagens badetur i elven. 

På fiskemarked i Negombo.

En  helt spesiell opplevelse, det lukter fisk for å si det slik, men etter en stund har luktesansen mine sluttet å virke, så da virket det som om denne lukten av fisk som tørker i varmen var noe jeg var vant til. Ville ikke trodd det om noen hadde sagt det til meg på forhånd, men for å si det slik, jeg er glad jeg har en annen jobb enn å selge fisk på stranda i Negombo.

 Fisk i alle størrelser, blekksprut og  fiskegarn så langt øyet kan se. Vi var her på en søndag, da er det relativt stille her, men fiskemarkedet strekker seg mange kilometer nedover langs kysten. Fisk er noe alle kan skaffe seg og er nok levebrød for mange her.       I Colombo har nå cineserene kjøpt seg inn og bygger ut havna der, og det ligge kjempe store trålere og venter på å komme igang med storfiske. Hvordan vil det da gå med alle disse menneskene som i dag overlever takket være fiske?